Sjeldent besøk

I dag har jeg hatt ekstremt sjeldent besøk av min far. Min biologiske altså. På besøk hos yngstedattern for første gang på åtte år. Kryss i taket. Nå var plutselig tiden kommet for å ta turen, og så klart kom han også for å sjekke at jeg kan gå oppreist, har et decent sted å bo, får i meg næring, kan betale regningene mine, kan koke kaffe og sånt. Om jeg klarer meg selv altså..
Jepp, etter 32 år er dette fortsatt en bekymring. Selv om jeg blir omtalt som den som alltids har "klart seg". Men på egen hånd? Heeeelt alene? Hm.. Bekymringer lokket denne pappan til byn altså, og jeg vet det krever mye av ham å ta det initiativet, så det er jo søtt.

Vi hadde en hel dag sammen, og det var koselig. Jeg viste ham hvordan vi gjør det i by'n - spiser grønne blader til lunsj og drikker melkekaffe av store kjøkkenglass for eksempel. Alle disse dyre, rare skikkene han ikke er kjent med. Og han hang med så best han kunne. Ville ikke være dustepappa heller. Og jeg tror han likte det.

Han fortalte røverhistorier fra gamledager, om sin tid i nrk ved fjernsynets unnfangelse for eksempel. Da jobbet min pappa med å rigge til mottakere for tv-signaler, noe som visstnok var en rimelig hardhausa jobb. Og han fortalte om fetter Trond som har bodd i Afrika og skjønner hvordan "de folka der" tenker. Pappa glemmer av og til at jeg er antropolog, og strengt tatt tror jeg ikke han har sånn helt klar idé om hva en antropolog er, i allefall ikke hva de gjør. Han bare vet at jeg er "veldig glup", en betegnelse uløselig knyttet til at jeg er den første i min familie som har fullført universitetsutdannelse. Det er gjevt, I tell you. Han tror jeg skal redde landet. Kanskje redde verden.
Jeg håper han ikke blir veldig skuffa.